mormortildebeste: august 2015

onsdag 26. august 2015

Minsten setter spor (BARNEBARN)

Minsten setter spor etter seg. Over alt.

Han setter fysiske spor....og dype gledesspor i hjertene våre.

Han har et smil som kan smelte is, og en iver som smitter alle. Han inntar en slags danseposisjon når han er glad. Bøyer i knærne og luter kroppen litt fremover. Så husker han opp og ned med et megastort smil. Ingen tvil om at han er glad! Denne dansen tar han blant annet når han blir hentet i barnehagen. Når han ser mammaen eller pappaen komme.

Han hadde også "danset" da mammaen spurte om de skulle gå ned til meg. Han jubler ofte "mommo"!! når han ser meg. Og så løper han på kjøkkenet for å se om det er noe å spise der.Jeg er sikker på at han tror at det gror smoothier og tørket frukt på kjøkkenbenken min.

Han elsker å gå tur, og han og jeg rusler ofte rundt kvartalet. I dag fant han også frem uteskoene mine og plasserte de foran meg. "GÅ", sa han. "Nei", sa jeg. "Vi skal ikke gå i dag. Det regner ute, og du skal snart legge deg. Det er snart natta!"

Han oppfattet nok mest de siste ordene, for han gikk mot mitt soverom. Veldig opptatt av å få opp døren og gå inn. Jeg åpnet, og han jublet. Opp i sengen med en liten, åpen eske rosiner i hånden. Blid som en sol, la han seg ned for å kose på puten. Så pekte han på et barnebilde av meg "Hatt", sa han. Og ja, jeg hadde hatt på bildet. "Krem", var neste ord. Jeg har en flaske ettersolkrem på soverommet. Han fikk litt krem til å smøre seg. Halvparten havnet på lakenet. Rosiner ligger strødd.

Jeg skal plukke opp det verste før jeg legger meg.

onsdag 19. august 2015

På skolevei (BARNEBARN/FOTO)

Størsten har blitt skolegutt! Det er da man skjønner at en selv begynner å dra på årene...

Jeg var heldig og fikk bli med 1. skoledag. En herlig gjeng med spente barn og kanskje enda mer spente foreldre, samlet seg utenfor skolebygget.

Ungene var raske til å ta av sekkene...og gikk for å leke. De voksne snakket sammen. Høytidelig stemmer, fylte en høytidelig stund. Barna ble foreviget på kryss og tvers og selv da de ikke var der. Man VISSTE jo at poden befant seg bak den stolpen eller bak det hjørnet.

I dag fikk jeg følge størsten til skolen helt alene. Etter litt høytlesing i en gammel barnebok : "Marens lille ugle" , gikk vi hånd-i-hånd til skolen. Herlig! Sånne øyeblikk som gjemmes med kjærlighet. Sånne øyeblikk som tas frem fra hukommelsen når det regner på skrått, og dagen ikke føles så bra.

Vi snakket om "gamle dager". Den gangen man kalte folk på etternavn. Gjerne med herr eller fru foran. Han lo.

Vi luktet på lavendelen. Jeg fortalte at i gamle dager tørket man planten og la små biter i en stoffpose i undertøyskuffen. Så luktet det godt av tøyet, selv om man ikke hadde skyllemiddel eller godluktende såper.

Lykkelig morgenstund der jeg tenkte på hvor godt det er for barn å oppleve ro innimellom. Tid til å gå sakte. Tid til ikke å måtte forte seg eller bli mast på. Hverdagen er travel for liten og stor. Godt er det da å kunne ha slike stunder. Godt er det å kunne småprate hånd-i-hånd. Helt inn i garderoben.

Syv minutter for tidlig satt han ved pulten og tegnet. Jeg sa "ha det", stjal en klem og gikk. Tok noen bilder ved den hemmelighetsfulle hagen. Der jeg ville stoppe på vei til skolen, men der han var redd for at vi skulle komme for sent hvis jeg begynte å fotografere. Om bare den iveren, den gleden, den interessen og den respekten for skolen og lekser og læring kunne vare evig!