Jeg var heldig og fikk bli med 1. skoledag. En herlig gjeng med spente barn og kanskje enda mer spente foreldre, samlet seg utenfor skolebygget.
Ungene var raske til å ta av sekkene...og gikk for å leke. De voksne snakket sammen. Høytidelig stemmer, fylte en høytidelig stund. Barna ble foreviget på kryss og tvers og selv da de ikke var der. Man VISSTE jo at poden befant seg bak den stolpen eller bak det hjørnet.
I dag fikk jeg følge størsten til skolen helt alene. Etter litt høytlesing i en gammel barnebok : "Marens lille ugle" , gikk vi hånd-i-hånd til skolen. Herlig! Sånne øyeblikk som gjemmes med kjærlighet. Sånne øyeblikk som tas frem fra hukommelsen når det regner på skrått, og dagen ikke føles så bra.
Vi snakket om "gamle dager". Den gangen man kalte folk på etternavn. Gjerne med herr eller fru foran. Han lo.
Vi luktet på lavendelen. Jeg fortalte at i gamle dager tørket man planten og la små biter i en stoffpose i undertøyskuffen. Så luktet det godt av tøyet, selv om man ikke hadde skyllemiddel eller godluktende såper.
Lykkelig morgenstund der jeg tenkte på hvor godt det er for barn å oppleve ro innimellom. Tid til å gå sakte. Tid til ikke å måtte forte seg eller bli mast på. Hverdagen er travel for liten og stor. Godt er det da å kunne ha slike stunder. Godt er det å kunne småprate hånd-i-hånd. Helt inn i garderoben.
Syv minutter for tidlig satt han ved pulten og tegnet. Jeg sa "ha det", stjal en klem og gikk. Tok noen bilder ved den hemmelighetsfulle hagen. Der jeg ville stoppe på vei til skolen, men der han var redd for at vi skulle komme for sent hvis jeg begynte å fotografere. Om bare den iveren, den gleden, den interessen og den respekten for skolen og lekser og læring kunne vare evig!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar