Ding-dong-hatt (BARNEBARN)

Minsten kommer ofte innom meg. Så også i morges. Han pekte opp på to bilder jeg har stående på et skap. "Hatt", sa han. "Ja", smilte jeg. "Mamma har hatt på seg"!

I motsetning til sin bror, er minsten et barn av få ord. Og egentlig skjønner jeg ham godt! Han har jo en storebror som skravler masse, og så lenge alle rundt forstår hva han mener, har han jo ikke behov for å prate så mye. Han pekte på fotografiene, strakte armene opp mot de og sa "mammah, mammah"! Det betyr rett og slett: "Jeg vil ha hjelp. Kan du ta ned bildene til meg? Jeg vil se mer på de!" Tonefallet og ansiktsuttrykket er helt annerledes enn når han sier "mamma".

Jeg tok ned bildene av datteren min og pappa'n min og satte de på salongbordet. Han så....og pekte på studenterluene. "Hatt! Knapp! Ding-dong!". (Dørklokker har fanget hans oppmerksomhet i det siste, og dørklokken hjemme sier "ding-dong".)Så tok han et skritt tilbake, tittet på bildene og smilte stort: "Ding-dong-hatt!"

Så mistet han interessen for bildene og krabbet opp i sofaen. "Toffa", sa han. "Ja", svarte jeg. "Skal du kose deg i sofaen?" Han la seg ned på putene med et smil.

Derfra så han fugleboken til broren. Den med bilder og fuglelyder. Han hentet boken. "Y-y-y-yyyyy" (kykeliky)sa han og pekte på nattergalen på omslaget. "PIPPIP"!

Så flakset vi litt med armene begge to og laget fuglelyder. Vinduet stod oppe, og jeg tenkte at naboene nok tror det har tørna litt for mormora borti svingen.

Og det har det kanskje. Det kalles barnebarnlykke!