Vinterhelg i Voss / Fleischers Hotel. (REISE / FOTO)

En helg i januar, tok jeg toget tur/retur Voss for å feire en god venninne. Sist jeg var i Voss, var i starten av juni. Da hadde vi snøstorm over fjellet , så toget måtte kjøre i halv fart. Nå gikk togreisen perfekt begge veier. Det er alltid godt når ting går som planlagt.
Det var imdlertig snøvær i Voss (og i Bergen), så de som kom via Bergen med fly, fikk problemer. Flyplassen var stengt!  Heldigvis ordnet det seg utover kvelden.

Fleischer's Hotel er et hotell i Sveitserstil fra 1864. Gammelt og nytt er blandet i skjønn forening. Morsomme detaljer over alt. Jeg tok middag i baren....hamburger. Kjempegod! Nydelig seng å sove i (ikke ofte jeg synes det om hotell-senger), og lørdag og søndag var det fotovær!

Det er nemlig ikke slik at alle som drar til Voss, står på ski. Selv om man skulle tro det utifra antallet busser utenfor togstasjonen...som tok skigåere til fjells....og ned igjen på ettermiddagen. Jeg skulle fotografere. Den blå himmelen lokket meg ut i kulda.

Inngangen til hotellets resepsjon fra togperrongen (en liten "bakke" ned).

Lørdagskvelden var det feiring med nydelig middag på restaurant Seckman på hotellet. All honnør til kjøkkenet som hadde tilberedt en herlig skogsoppsuppe....og en nydelig indrefilet av reinsdyr (med blant annet rødbetepure) til hovedrett.

Seckman (bilde fra juni 2015)

Terrassen (juni 2015 etter regn)

Alt i alt en svært hyggelig helg, ikke minst takket være selskapet jeg var på tur med! Nedenfor følger bilder fra Vossevangen og Fleischer's Hotel. Helt til sist følger noen linker til informasjon om hotellet, kirken og kulturhuset.

Solen har enda ikke nådd annet enn fjelltoppene, men dagen er vakker!

Voss Kulturhus sett fra veien.

Solen skinner på deler av bebyggelsen, og dette reflekteres i en råk i sjøen.

Etterhvert som solen kom opp over fjellet, kom lyset til Vangsvannet. Først en smal stripe, så breere og bredere....før solen igjen forsvant bak fjellene.

Voss kirke  

Hotellet bader i solskinn. Sett fra gangveien ved Kulturhuset...

Etter solen forsvant bak fjellene, kom frostrøyken /skodda.

Terrassen på Fleischer's

Søndagen ga rimfrost og .20 grader. Vakkert!

Fleischer's Hotel
Voss Kirke
Voss Kulturhus

Bløøøøø! (BARNEBARN)

Det er utrolig hvordan hjernen nekter å forstå, enkelte ganger. Som da minsten og jeg gikk en liten tur til endene i dag. "Selllllll" (=gå selv)! ropte han da vi gikk nedover bakkene. Jeg løftet ham ut av vognen og lot ham småløpe ved siden av vognen. Vi så på biler, og jeg sa fargene. "Rød bil", sa jeg. "Stiliiiii" , svarte HAN. Så ville han sitte i vognen og vi fortsatte bortover langs tjernet og til plassen der endene holder til ved bekken.

Vi hadde så vidt kommet bort til gjerdet, så kom de flygende. En diger flokk. Noen var så nær oss at vi kjente lufttrykket fra vingeslagene. Jeg hylte og lukket øynene. Sånt hyl som man ikke kan stanse, som bare kommer når man skvetter... "Gakk-gakk fiiine", sa HAN med et smil da jeg åpnet øynene igjen. Ja, jammen er de fine. Det er bare det at jeg en gang som ung så filmen "Fuglene" av Hitchcoch. Selv om jeg egentlig ikke er redd, sitter frykten fra filmen langt der inne et sted. Vekkes til livet av vingeslag og nærgående flokker. Etterhvert kom de en og en over gjerdet fra bekken. Landet rundt vognen og føttene mine.

"Bløøøøø", hylte minsten. Jeg hev meg over fingrene han rakte frem for å sjekke hvor det blødde. "Bløøøøø", ropte han igjen og pekte på brødposen. Åh, selvfølgelig! Han ville ha brød han også! :)

Han koste seg med tørt brød, kastet en og annen smule ned på bakken og lo så han hikstet. Jeg måtte følge med, for det stod et par andriker på siden av vognen, og de stod på tå for å rekke opp til den fristende brødbiten. Klare til å flakse opp. Men det gikk bra. Etter noen små munnfuller, kastet han resten av brødet ned til endene. "Ferdiiii", sa HAN. "Takk-takk"!

Plutselig tok de fleste endene sats og fløy tilbake mot bekken. Han vinket og sa : "Gakk-gakk ferdiiii! Datta! "(=natta).

Da vi ruslet hjemover, ville han sove i vognen. Det ble stille. Bare lyden av vognhjulene i snøen. Og en pesende mormor i oppoverbakkene hjem.

Snorkende mormor (BARNEBARN)

Jovisst er det kjempekoselig med overnattingsgjest! HAN på 6 ville gjerne sove hos meg, selv om mamma'n og pappa'n var hjemme. Herlig! Varm barnekropp tett-i-tett. Hjemme, legger han seg alltid alene, men hos mormor er det andre regler, så når HAN skulle sove, la jeg meg ned ved siden av. Han sovnet på et blunk, og jeg gikk tilbake til stuen.

"Utdrag av en drøm"

Da jeg la meg, tok det ikke langt tid før jeg var i drømmeland. Ført måtte jeg løfte HAM litt mot midten av sengen, for han hadde lagt seg på min plass med armene sprikende ut som en Y. Og det fortsatte han med utover natten. Jeg ble presset mer og mer ut av sengen, og lå tilslutt på en smal stripe på kanten. Armer kom slengende over ansiktet mitt....og beina hans søkte stadig mine bein.

Det er så artig, for det minner meg om datteren min da hun var barn. Jeg hadde ikke nubbesjans' til å sove i samme seng som henne. Som et helikopter sirklet hun rundt i sengen, og det var alltid en kroppsdel som ble slengt oppå meg. Jeg husker jeg fulgte henne tilbake til hennes seng. Gang på gang. En natt var jeg på vei tilbake med henne for 20. gangen eller mer. Da sa jeg :"Nå må du sove, for jeg blir iskald på føttene av å følge deg tilbake hele tiden". "Du må bruke sokker på natten, mamma, som jeg gjør!", sa hun da. Løsningsorientert var hun fra hun ble født.

Vel. Utpå morgenkvisten i dag hadde jeg endelig sovnet litt. HAN sa så....veldig forsiktig: "Mormor?! Tror du at du kan stoppe å snorke, for jeg blir litt redd!". Jeg beklaget, sa at det var fint at han hadde sagt fra, tok nesespray i den tette nesen og la meg ned igjen. Sovnet.

"Mormor!? Det er ikke for å vekke deg, men er du sulten?", hørte jeg langt der bak et sted. Jeg mumlet nei og ville sove mer. Mye mer. "Vet du ...jeg er faktisk ganske sulten", sa HAN. Jeg strakte meg etter telefonen for å sjekke klokka. Var den 6? Eller 7?  "8.30" viste displayet...og jeg spratt opp av sengen og sa at jeg skulle forte meg å lage frokost.

"Mormor?! Når du snorker høres det ut som om noen kommer over gulvet mot sengen", sa HAN i det vi gikk ut av soverommet. Han pekte og forklarte. "Men ellers var jeg ikke redd, altså, og det var veldig koselig å sove sammen med deg!"

Vi spiste rundstykker med makrell-i-tomat og så på barnetv mens vi spiste. Så gikk han opp, og jeg hørte stemmen hans: "Go'morgen, mamma!".

Planleggingsdag (BARNEBARN)

Så var ikke juleferien riktig over enda. Det nye året startet med planleggingsdag i SFO, skole og barnehage. Når først Størsten og Minsten var såååå innstilte på å treffe venner og leke....må de vente enda en dag. Og bare for å ha sagt det. Verken mamma eller mormor kan erstatte kameratene når det gjelder lek. Da størsten og jeg gikk i butikken sammen, var det historier om hva HAN og kameraten skulle lage og gjøre som var samtaleemnet....både til og fra.

"Vi skal bygge en hytte", fortalte HAN da vi gikk over gangbroen. "En hytte med mange soverom, så både familien til Nils og familien min kan reise på hytta sammen på en gang." "Ja, vi kan jo drømme.....", sa jeg og bremset drømmene før de tok helt av. "Vi kan nok bygge en liten hytte av kvister i skogen, men hvis vi skal bygge ordentlig hytte....altså hus med rom og alt, da må vi ha mange penger." "Men jeg har kanskje tusen eller milliard, jeg, på sparebøssa", svarer HAN kjekt og fortsetter med byggeplaner. Denne gangen er det en båt som ikke er noen hemmelighet, for den har han fortalt om før. Isopor flyter, så da skal det bli enkelt å lage en båt som kan seile langt. Og racerbil. Eller sånn bil som barn kan bygge, da.......

Det blir aldri kjedelig med Størsten. Han har en fantasi og en kreativitet som ikke kan stanses. Han er masseforbruker av teip og papir, og hver dag er det noe nytt: "Mormor! Ser du hva dette er?"... "Æ, æh, ah,". Det er ikke akkurat godt norsk språk som kommer ut når jeg skal gjette. Min fantasi strekker ikke langt nok.

Vi var nesten hjemme da han ropte: "Mormor! Se der bor bestevennen min!. Han pekte over dalen. "Hvis han har det bra, er jeg glad. Hvis jeg har det bra, er han glad. Sånn er det å være bestevenner!", sier han ivrig,...han på 6.5 år. Jeg lurer innimellom på om det har flyttet en gammel mann inn i sjelen hans.

Så var det Minsten sin tur. Vi skulle ut å gå. "Jykkærn", sier han bestemt. Og han fikk sitte på sykkelen mens jeg dyttet. Forbi nabohusene videre og rundt en sving. Inn på en parkeringsplass for å få med oss noen flere biler. Og en minibuss....grønn. Fullstendig lykke. han ELSKER biler!  Og sykkelen. "Dattaaa"(=natta), sier han og peker på garasjene. Bilenes "seng". "Stiiiiliiii"....roper han til en rød bil. Jeg er fullstendig enig, selvfølgelig.....

 Minsten snakker om dagen. Som en foss! Fra å ha vært veldig ordknapp og brukt kroppspråket til å forklare det meste, skravler han nå dagen lang. I formiddag satt vi med barnebøker på rekke og rad. "Mommo! Lille lam! Jynge!" ...og jeg synger. Og han synger med på de siste ordene i verselinjene. Og "Fola, fola blakken"....og mens jeg synger at "kommer vesle gutten inn og klapper deg på nakken", da klapper han. Skikkelig applaus. HAN vet jo hva det er å klappe! :).

Mens Minsten skulle hvile, gikk Størsten og jeg på gården for at HAN skulle teste skiene. Vi fant en del av jordet som hadde mindre gress enn resten, og der kjørte han. "Jeg sklir", ropte HAN med fryd da det luggende gled nedover. "Ta bilde!". "Jeg har verken kamera eller telefon med meg", svarte jeg. "Så jeg får ikke tatt noe bilde!". "Men det går bra, mormor. Det er bedre å se meg på ordentlig enn å se på et bilde, vettu", sa HAN på 6,5 år.


Han har så rett, min lille, gamle, vise.