Bløøøøø! (BARNEBARN)

Det er utrolig hvordan hjernen nekter å forstå, enkelte ganger. Som da minsten og jeg gikk en liten tur til endene i dag. "Selllllll" (=gå selv)! ropte han da vi gikk nedover bakkene. Jeg løftet ham ut av vognen og lot ham småløpe ved siden av vognen. Vi så på biler, og jeg sa fargene. "Rød bil", sa jeg. "Stiliiiii" , svarte HAN. Så ville han sitte i vognen og vi fortsatte bortover langs tjernet og til plassen der endene holder til ved bekken.

Vi hadde så vidt kommet bort til gjerdet, så kom de flygende. En diger flokk. Noen var så nær oss at vi kjente lufttrykket fra vingeslagene. Jeg hylte og lukket øynene. Sånt hyl som man ikke kan stanse, som bare kommer når man skvetter... "Gakk-gakk fiiine", sa HAN med et smil da jeg åpnet øynene igjen. Ja, jammen er de fine. Det er bare det at jeg en gang som ung så filmen "Fuglene" av Hitchcoch. Selv om jeg egentlig ikke er redd, sitter frykten fra filmen langt der inne et sted. Vekkes til livet av vingeslag og nærgående flokker. Etterhvert kom de en og en over gjerdet fra bekken. Landet rundt vognen og føttene mine.

"Bløøøøø", hylte minsten. Jeg hev meg over fingrene han rakte frem for å sjekke hvor det blødde. "Bløøøøø", ropte han igjen og pekte på brødposen. Åh, selvfølgelig! Han ville ha brød han også! :)

Han koste seg med tørt brød, kastet en og annen smule ned på bakken og lo så han hikstet. Jeg måtte følge med, for det stod et par andriker på siden av vognen, og de stod på tå for å rekke opp til den fristende brødbiten. Klare til å flakse opp. Men det gikk bra. Etter noen små munnfuller, kastet han resten av brødet ned til endene. "Ferdiiii", sa HAN. "Takk-takk"!

Plutselig tok de fleste endene sats og fløy tilbake mot bekken. Han vinket og sa : "Gakk-gakk ferdiiii! Datta! "(=natta).

Da vi ruslet hjemover, ville han sove i vognen. Det ble stille. Bare lyden av vognhjulene i snøen. Og en pesende mormor i oppoverbakkene hjem.