I dag hentet jeg minsten i barnehagen. Han har ikke vist særlig interesse for talespråket, men viser med kroppsspråk og lyder hva han vil ha. Og han er bestemt! Han er ikke før blitt satt i vognen for at vi skal gå hjem , før han slår ut med armene. Ingen lyd. Han bare viser at han er ferdig. Og vil gå. Ti sekunder ...og han synes han har sittet lenge nok i vognen. Jeg må si at han ikke kan gå før vi kommer bort fra bilveien. Etter et par biler har kjørt forbi, slår han oppgitt ut med armene. De er jo borte. Ferdige. Har kjørt forbi....nå kan han vel gå? Lykken er stor når vi kommer til en rolig vei der det sjelden kjøres. HAN får gå. Og HAN løper. Nesten alltid i motsatt retning.
 |
| Vi skal til venstre, han går til høyre...konsekvent. |
Vil han opp på armen, strekker han armene i været, sier å, å ...å (kanskje en begynnende "opp"?) og napper gjerne litt i buksebeina våre. Prøver å klatre opp. Absolutt ingen tvil om hva han vil. Det ville han da vi kom hjem, og jeg skulle forberede maten.
"Kakk", sier HAN og peker på komfyren. Det betyr egg. "Nei, vi skal ikke ha egg", sier jeg og løfter ham opp." Laks og pasta"...sier jeg og peker på laksen og pastaen. "Bass", sier han med et smil....og jeg jubler. Han hermer! Språk på gang!
Jeg setter ham ned på kjøkkengulvet igjen for å sette formen med fisk inn i ovnen. Han sutrer, så jeg sier : "Hvor er smokken din, da?"...og går mot stuen for å lete. HAN drar ut den midterste skuffen på kjøkkenet. Mellom visper og sleiver og sakser, ligger smokken i snor. Han tar den elegant ut og putter smokken i munnen og ser på meg.
Hukommelesens musikkarkiv spiller Frank Sinatra for meg: "I did it my way".
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar