Fantes jul da du var liten, mormor?

I dag ble jeg bedt ut å leke i pysjen. Av størsten. Men jeg følte for en dusj og litt mat før jeg gikk ut. Da jeg var klar, ropte jeg på størsten. "Vil du være med meg ut?", spurte jeg. "Ja", svarte HAN. "Husker du den gangen vi gikk på tur sammen og hadde med oss Non Stop og hadde godispause på benken?", fortsatte han. Jeg svarte bekreftende og sa til ham at vi godt kunne ta med en pose med litt Non Stop og Seigmenner. Han strålte.

Målet vårt var skolen. Vi sparket fotball, lekte og hadde godispause. Vi pratet om alt mellom himmel og jord, og jeg imponerte med å hoppe tau. Mange på rad. Han klarte bare en, og sa at han trengte å øve seg på det der.

Gårsdagens regn lå igjen som fine sølepytter i skolegården.

Midt under fotballsparkingen (der HAN lærer meg å drible, sparke, vippe og gjøre innkast), spør han plutselig: "Fantes jul da du var liten, mormor?". Jeg måtte prøve å holde meg alvorlig, for jeg vet jo at det er min egen feil....som stadig kommenterer når han ser på Ipaden eller låner telefonen....at slike ting ikke fantes da jeg var barn. Jeg svarer at jo, jul fantes. "Julen er jo en feiring av at Jesus ble født, og han ble født for over 2000 år siden". "Å, ja", svarer HAN..."og du er jo mindre enn 2000 år".

"Mormor , du er ganske god. Bare synd at du ikke sparket fotball som barn, for da hadde du vært enda bedre!", sa HAN til meg da vi trente på pasninger. Jeg hadde fortalt om min barndom, at jeg gikk på turning og at vi lekte "sisten" og "kanonball" og "stikkball", men at jeg aldri sparket fotball.

På veien hjem slang jeg meg ned i en grøft der det stod noen fine hvitveis. "Det der er skikkelig dumt", sa HAN. Det kan jo være hundetiss og kattetiss og spytt i den grøften!" (...og der fikk jeg mine egne ord i retur fra den gangen han skulle spise noen markjordbær fra veigrøften)....

Formiddagen ble avsluttet med brødskive og Pepsimax på terrassen under pleddet...sammen <3.